The Rose (teater)
The Rose var et elisabethansk teater i London i tudortiden. Det var det fjerde av offentlige teatre som ble bygget i London, etter The Theatre (1576), The Curtain (1577), og teateret ved Newington Butts (ca 1580) — og det første av flere teatre som ble bygget på Bankside i Southwark i et bibliotek utenfor myndighetene til de kommunale autoritetene i City of London.
Historie
[rediger | rediger kilde]The Rose ble bygget i 1587 av Philip Henslowe og en kolonialhandler ved navn John Cholmley. Teateret ble bygget på en eiendom med hus kalt «Little Rose» som Henslowe hadde leid fra sognet St. Mildred i 1585. Det inneholdt betydelige rosehager og to bygninger; Cholmley benyttet det ene som en lagerbygning mens Henslowe synes å ha leid det andre som bordell. Den nye bygningen ble bygget i tømmer med et eksteriør av forskalingsbord og mørtel og et stråtak over. I form var det en polygon med fjorten sider på omtrent 22 meter i ytre diameter.[1] Den indre plassen må antagelig også ha vært et fjortenkantet polygon på rundt 14 meter i bredden. Moderne kalkulasjoner har vist at dimensjonene og de fjorten sidene var diktert av bruken av den standardiserte målet på 1500-tallet av en stang som en base og snekkerens «tommelfingerregel» og metode på å dele en sirkel i syv like deler, delt igjen.[1]
Byens nedtegnelser indikerer at bygningen var i bruk sent i 1587, imidlertid er det ikke nevnt i Henslowes egne redegjørelser mellom dets konstruksjon og 1592, og det er mulig at han leide det ut til en skuespillertropp som han ellers ikke var tilknyttet. I 1592 spilte Edward Alleyn der med en kombinert tropp fra Lord Strange's Men og Admiral's Men; denne gruppen flyttet inn i teaterbygningen i februar 1592. Henslowe utvidet teateret for den nye troppen, flyttet scenen lengre bakover, rundt to meter, for å gjøre plass til 500 ytterligere tilskuere. Det opprinnelige The Rose var mindre enn de andre teaterbygningene, kun omtrent to-tredjedeler av den første The Theatre som ble bygget elleve år senere, og dens scene var også uvanlig liten; forstørrelsen forbedret begge deler. Henslowe betalte alle kostnader selv, noe som indikerer at Cholmley ikke lenger var involvert — enten avdød eller kjøpt ut. Arbeidet ble gjort av byggmesteren John Grigg. Renovasjonen av teateret ga teateret (tidligere en vanlig polygon med fjorten sider) en form som et egg, med et gulvplan i form av «utbulende tulipan» eller «forvrengt eggformet».[2]
Perioden 1592-1593 var en vanskelig tid for teaterselskaper i London. Det var flere utbrudd av byllepest og det førte til at teatrene ble holdt stengt kontinuerlig fra juni 1592 til mai 1594.[3] Selskapene ble tvunget til å turnere utenfor London for å overleve, og noen, som Pembroke's Men, fikk vanskelig tider. Sommeren 1594 hadde pesten trukket seg tilbake og selskapene reorganiserte seg selv, hovedsakelig til Lord Chamberlain's Men og Admiral's Men. Sistnevnte ble fortsatt ledet av Alleyn og fortsatte å bo ved The Rose.
The Rose synes å ha skilt seg fra andre teatre i tidsepoken i sin muligheten til å framføre store scener på to nivåer. Det er antatt at alle elisabethanske teatre hadde begrenset kapasitet til framføre scener «høyt oppe», på et øvre nivå i bakenden av scenen – som med Julie på hennes balkong i Romeo og Julie, II.ii. Et mindretall av elisabethanske skuespill krevde imidlertid større forsamlinger av skuespillere på andre nivå – som med romerske senatorer som ser ned på Titus i åpningsscenen av Titus Andronicus. En uvanlig konsentrasjon av skuespill av den siste sorten for scenekrav kan bli assosiert med The Rose, noe som indikerer at The Rose hadde en utvidet mulighet for disse særegne scenekravene.[4]
The Rose var lokaliseringen for teatergruppen Admiral's Men i flere år. Da Lord Chamberlain's Men bygget Globe Theatre på Bankside i 1599 kom The Rose i en vanskelig situasjon. Fremmet av klager fra byens autoriteter beslutte kongens råd, Privy Council, i juni 1600 at kun to teatre fikk tillatelse for scenespill: Globe Theatre i Bankside, og Fortune Theatre i Middlesex — nærmere bestemt i Shoreditch. Henslowe og Alleyn hadde allerede bygget Fortune Theatre, åpenbart for å fylle vakuumet som ble skapt da Chamberlain's Men forlot Shoreditch. The Rose ble kortvarig benyttet av Worcester's Men in 1602 og 1603; men da leieavtalen gikk ut i 1605 ble The Rose oppgitt. Teaterbygningen kan ha blitt revet så tidlig som i 1606.
Utgravninger
[rediger | rediger kilde]I 1989 ble levningene av The Rose truet av ødeleggelse grunnet nyutbygging. Det ble satt i gang en kampanje for å redde stedet av flere velkjente personer innen teaterlivet, blant annet Peggy Ashcroft og Laurence Olivier. Det ble til sist besluttet å bygge over toppen av det tidligere teaterets levninger og således etterlate dem konservert under. En blå plakett ved 56 Park Street markerer stedet.[5]
Håndteringen av The Rose av myndighetene, arkeologer og byutviklere førte til en drivkraft for legitimering av arkeologi innenfor utviklingsprosessen og førte også til at Margaret Thatchers konservative regjering introduserte Planning Policy Guidance 16 (PPG 16) i et forsøk på å håndtere arkeologi i møte med byutviklingen.
Grunnvollene av The Rose er dekket av et lag med vann for å hindre at grunnen utvikler sprekker, men det er også benyttet for framføringer av skuespillere som opptrer på en smal omkrets av stedet.[6][7] Da Museum of London utførte utgravningsarbeid ble det funnet flere gjenstander som i dag er lagret i museet. Deler av teaterets grunnvoller var dekket av skall fra hasselnøtter, åpenbart var hasselnøtter datidens popkorn.[8]
I 1999 ble stedet igjen åpnet for publikum under den nye bygningen. Arbeidet med utgravningen og utforskningen av historiske stedet blir fortsatt utført.
Moderne kopi
[rediger | rediger kilde]En kopi av The Rose ble benyttet filmen Shakespeare in Love, og etter ti års lagring ble det donert av Judi Dench til British Shakespeare Company som planlegger å gjenoppbygge det nord i England.[9]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Greenfield, Jon; Gurr, Andrew (2004): «The Rose Theatre, London: the state of knowledge and what we still need to know» Arkivert 20. juli 2011 hos Wayback Machine.. Antiquity (York, England: Department of Archaeology, University of York) 78 (300): 330–340. ISSN 0003-598X.
- ^ Andrew Gurr: The Shakespearean Stage 1574–1642, 3. utg., Cambridge, Cambridge University Press, 1992; ss. 38 & 123-31.
- ^ Ettersom pesten pleide å dale i effekt i løpet av vinteren ble The Rose åpnet for forestillinger i januar 1593 og januar 1594, med noen få dager sent i desember og dessuten i tidlig februar også. Alleyns tropp spilte på The Rose i januar 1593, men turnerte ute i distriktene vinteren 1593-1594 da Henslowe hadde Sussex's Men gjøre forestillinger i teateret.
- ^ Scott McMillin: The Elizabethan Stage and «The Book of Sir Thomas More», Ithaca, N.Y., Cornell University Press, 1987; ss. 113-133.
- ^ Stabskribent (2005): «Blue Plaque for the Rose Theatre». London Borough of Southwark.
- ^ Stabskribent (1999): «What's on at the Rose Theatre» Arkivert 22. mars 2010 hos Wayback Machine.. Rose Theatre Trust.
- ^ Ryle, Maddy (14. februar 1999): «Enthusiastic reconstruction in Shakespeare's playhouse» Arkivert 9. juli 2009 hos Wayback Machine.. Measure for Measure review. «Remote Goat» events guide.
- ^ Gurr, Andrew: The Shakespearean Stage 1574–1642, s. 131.
- ^ Williamson, Robert J.: «Shakespeare's Rose Theatre» Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine.. Leeds, England: British Shakespeare Company.